BØKER: MEIR INFO

Ferdinands orgelbok
(Lærebok i orgelspeling for barn)
2008 Cantando Musikkforlag

UTDRAG: Hjelper det å bli venn med tanta til den du er forelska i? Det skal vel noe til. Jeg har ikke skrevet noe særlig om Elena Bakken, selv ikke i en privat dagbok tør jeg det. Det er så vanskelig å si noe fornuftig om henne. Men det er kanskje egentlig mest nakken til Elena Bakken som er grunnen til alt sammen. Av og til tar hun opp håret slik at jeg ser den. Jeg kikker og kikker på den, dessverre bare i friminuttet. Problemet er at hun går i parallellklassen. Problemet er også at hun ikke kikker på meg. Ikke på nakken min eller noe annet.

HANDLING: Ferdinand er verdas snillaste gut. Dette er eit problem. Han vil hoppa frå Tutledalsbrua og gjera slutt på alt saman. Men han takkar ja til å spela orgel berre for å vera grei. Det er faktisk ein grunn til: Niesa til organisten Maria Bakken. Elena. Ho har verdens finaste nakke. Og dei seier at fine jenter ikkje liker snille gutar. Så her er det berre å kjøra på. Orgel eller døden!

KRITIKK:
Full fres på orgelkrakken ... Lek og improvisasjon er en viktig del av pedagogikken til Dahlen. Dette har han også klart å prege læreboka med. Han har nemlig alliert seg med forfatter Bjørn Sortland og tegner Per Dybvig, og sammen har disse tre laget ei utrolig spenstig bok ... Det er en fortelling som tar oss over stokk og stein, og ikke kan vi tro på alt sammen, men morsomt, det er det. Sortland gir oss en skildring av en del velkjente fenomener i daglig norsk liv, sett gjennom øynene til Ferdinand, og direkte og indirekte kommentert på den måten. Det er simpelthen ustyrtelig morsomt mange steder, og slett ikke uten brodd.
Marianne Lystrup, VÅRT LAND

FORFATTAREN SJØLV SIN KOMMENTAR: Organist Amund Dahlen sin eksepsjonelle entusiasme gjorde at eg til slutt knakk, og gav meg til å skriva ei lærebok i orgelspeling, enda eg knapt kan spela Lisa gikk til skolen, og det er ikkje tull ein gong. Og når det først var gjort, tvang eg på mitt passiv-aggresive vis Per Dybvig til å illustrera boka. Sjølv om eg er inhabil, synes eg dette er noko av det diggaste Per Dybvig har gjort. Og til min døyande dag meiner eg at tittelen på boka eigentleg skulle ha vore Orgel eller døden!